RAMON MALAVÉ - Alt eller ingenting

Ramon Malavé ble født i 1956 i Cumana, Venezuela. I en alder av seks kom han sammen med familien til Sverige og Björkhagen i Stockholm. Han tilpasset seg raskt det nye landet. Det gikk bra på skolen, han fikk mange venner og markerte seg tidlig som en god fotballspiller. Vennene hans kalte ham Lilla Pelé og han ble raskt en suksessfull ungdomsspiller på elitenivå i Hammarby IF. Fram til 17-årsalderen var han fullt innstilt på en fremtidig fotballkarriere.

‍

Hans livsfokus endret seg da vennen Charlie en dag inviterte ham til en karatetrening på Stockholm Karateklubb i Västertorpshallen. Ramon falt umiddelbart for sporten. De presise bevegelsene og treningsdisiplinen fascinerte ham. Han satt fast. For alltid. Charlie husker tydelig hvordan instruktøren kom bort til Ramon etter første økt og spurte hvor han hadde trent før. Instruktøren ble overrasket da han svarte at det var første gang han prøvde karate. Etter det begynte han mer eller mindre å bo i dojoen og trene fem-seks dager i uken. Noen ganger flere økter per kveld. Etter seks måneder med trening meldte han seg på sin første konkurranse. Snart begynte han også å hjelpe til som instruktør.

‍

‍

Kjærligheten til fotball bleknet i forhold til fascinasjonen av karatekunsten. Han hadde bestemt seg for å vie en del av livet sitt til karate og å gi alt. Han ville ha svar på hvor langt han kunne nå. Etter seks måneder med trening fikk han sin konkurransedebut i Budo Cup. Til tross for at resultatet i den første konkurransen ikke ble noen suksess, ga konkurranseøyeblikket blodige tenner. Livet begynte å tilpasse seg karate og han sosialiserte seg mer med andre karatekaer som ville det samme. Det var noen ofre, men Ramon følte det ikke slik. For ham var det alt eller ingenting. Han utdannet seg til elektriker, men kjærligheten til karate gjorde at han i stedet valgte å jobbe deltid om natten som psykisk helsearbeider. Alt for å frigjøre mest mulig tid til trening.

‍

Målet var ikke nødvendigvis å bli best. Slike mål kan utgjøre hindringer og begrensninger. Han ønsket å utvikle karate så langt det var mulig ut fra egne forutsetninger og evner. Fremfor alt på hans egne premisser. Totalt fokus og respekt for oppgaven dannet grunnlaget for suksessen som skulle komme.

‍

I 1976 vant han Budo Cup og året etter ble han tatt ut på det svenske karatelandslaget. Ramon husker landslagsdebuten som den var i går. I junior-EM i Paris tapte han for en tysker som tok tak i nesa hans hver gang han ble slått i ansiktet. Tyskeren fortsatte deretter med å vinne hele konkurransen ved å fortsette å filme og få motstanderne diskvalifisert. Han følte seg forskrekket og skuffet over at det var mulig å jukse seg inn i en internasjonal konkurranse. Han var fast bestemt på å komme tilbake i konkurransen, men tapte omkampen i en tøff kamp mot franske Thierry Masci på den andre overtiden.

‍

Etter eksamen til svart belte ble han i høst sendt internasjonalt igjen. Denne gangen var det VM for seniorer i Tokyo. Dessverre ble det ingen medalje, men han samlet erfaringer som han senere skulle komme til stor nytte.

Etter SM og NM gull 80 kom endelig de internasjonale suksessene. Den første EM-bronsen i kata kom i Venezia året etter. Ved EM i Gøteborg 82 forsvarte han bronsen i kata og tok også bronse i kumite. Folk begynte å legge merke til Ramon. Han ble et navn å regne med på internasjonale konkurranser. VM i Taiwan samme år var imidlertid en skuffelse. Ingen medaljer til verken ham eller det svenske landslaget. Etter konkurransen dro det svenske laget videre til Japan for noen dagers ferie. En dag da de var ute på sightseeing i Tokyo, så Ramon plutselig et blondt hode som stakk ut av mengden. Det viste seg å være vennen hans Dolph Lundgren.

‍

Året etter ble det nok en EM-bronse, denne gangen i lagkumite. Samme år ble han også tatt ut til invitasjonskonkurransen Internationaux de France i Paris. Verdens åtte høyest rangerte i hver vektklasse tok til takke med en uformell verdensmestertittel. Ramon vant i -65 kg-klassen over to ganger europamester David Coulter fra Skottland. Det var hans første store internasjonale gullmedalje. Høydepunktet i karrieren var VM-gullet i kumite i Maastricht, Holland 84. Som om ikke det var nok tok han og lagkameratene også sølv i lagkumite. Det ble også hentet bronse ved EM i Oslo og ved verdenslekene året etter.

‍

Den eneste medaljen som manglet i trofésamlingen var et EM-gull. I løpet av hans siste år som aktiv spiller ble EM arrangert i Madrid. Ramon var tretti år gammel og han følte seg bedre enn noen gang. Mesterskapet gikk helt etter planen. Alt fløt og han dominerte kamp etter kamp. Etter en tøff kamp mot spanjolen Jesus Juan Rubio i finalen tok han sin etterlengtede gullmedalje.

‍

Den siste konkurransen i karrieren var VM i Sydney samme år. Mentalt var han ikke helt der. Fokuset var et annet sted og det ble omkamp i kvartfinalen.

‍

- Jeg dro med til Australia bare for momentum. Selvfølgelig skulle jeg gjøre mitt beste, men et sted hadde jeg allerede gitt opp mentalt. Jeg var ikke like motivert og derfor mindre fokusert. Det viste seg også i resultatene. Det var ren nonsjalanse fra min side. Jeg undervurderte motstanderen min, og det har du ikke råd til på det nivået.

‍

‍

Etter å ha prestert på elitenivå i ti år, var det nå på tide å kaste inn håndkleet. Ikke på grunn av fallende form. Det var rett og slett motivasjonen som ble sliten.

‍

– Det er de som bare vil vinne om og om igjen. Det var aldri målet mitt. Jeg ville se hvor langt jeg kunne nå, og når man allerede har vunnet både EM og VM, er det ikke noe større å kjempe for. Jeg har aldri hatt lyst til å samle medaljer, sier han og avslutter:

‍

– Motivasjon og ambisjon henger sammen og er viktigere enn talent. Hvis du ikke er forberedt på å yte det absolutte maksimalt du har, er det alltid noen andre med samme talent som vil anstrenge seg litt mer. Da er det den som trekker det lengste strået.

‍

Fotograf Ylva Tryselius

‍

Skrevet av Tomas Loman, publisert i samarbeid med Kampsportnews se originalartikkelen her!